sosial angst

A 1-post collection

Ute blant folk

Fra tid til annen er jeg pent nødt til å bevege meg blant folk. Ut i Oslos gater i ett eller annet ærend som må gjøres. Blant folk. Det er ikke slik å forstå at jeg ikke er en del av dette folket, jeg er ikke hevet over folk jeg altså. Det er bare det at når jeg er ute og går — blant folk — her i Oslo, så har alle andre som også er ute og går — også de blant folk — en lei tendens til å være i veien.

Når jeg er ute og går — hvor jeg går og hvorfor jeg går dit jeg gjør er en annen bloggpost — slår det meg at alle disse andre som også er ute og gjør nettopp det, de bryr seg fint lite om hva i alle dager jeg er på vei for å gjøre. Hvor skal Håvard? Det er det ingen som tenker på, like lite som de tenker på hvor han som sitter rett over dem på bussen skal. Kanskje skal han en langt mer spennende plass enn alle andre på den bussen. Kanskje jobber han for Kripos. Eller PST. Dette er det altså ingen som bryr seg om. De har viktigere ting fore.

Det er bare å innrømme. Når jeg er ute og går, så er egentlig alle andre i veien. Alle de andre menneskene som også er på vei et sted, de er nesten utelukkende til hinder for meg og min bevegelsesfrihet. De er i veien, på mer enn en måte. Jeg vil dem lite godt, for de gjør min forflytning fra A til B vanskelig. Plutselig er jeg nødt til å ta stilling til hvor alle disse andre har tenkt seg, kommer de til å blokkere den ruten jeg hadde tenkt å ta, eller hvis nå alle disse skal på bussen samtidig; får jeg da plass? Det blir mye å ta inn over seg, og jeg tenker at hele denne prosessen hadde vært mye enklere hade bare alle disse andre menneskene holdt seg hjemme. Prøv videokonferanse til jobben en dag.

Det er selvfølgelig en annen mulighet som jeg ikke skal utelukke helt. Det er en mulighet for at alle disse andre menneskene som også er ute og går, tenker nøyaktig det samme.

Denne bloggposten ble opprinnelig skrevet for Beisfjord.net