Et kort møte med Per Fugelli

Vi kom begge gående over plassen. Han litt foroverbøyd og tankefull, hendene foldet på ryggen. Det var surt og kaldt, slik som det ofte kan bli i Oslo om vinteren. Jeg kjente han igjen allerede på god avstand, denne skikkelsen jeg kjenner igjen fra kronikker, utallige avisartikler, TV-intervjuer og fra bøkene hjemme.

Inne i hodet raste tankene; skal, skal ikke. Men allerede før jeg rekker å komme til noen konklusjon, skjer det.
- Per, sier jeg, som om jeg skulle til å hilse på en gammel kjenning. Han snur seg, ser opp og smiler.
- Hei, sier jeg, og strekker frem en hånd, og sier
- Jeg heter Håvard og bor rett borti veien her. Det er så godt å ha deg i nærheten og å ha en stemme som deg boende her på Grønland.
Per strekker ut hånden, smiler bredt og hilser tilbake. Han takker pent og sier han synes det var en hyggelig tilbakemelding å få.
- Jammen, sier jeg, det er jo så viktig! At noen tør å stå opp og si i fra i disse FrP-tider. Hvor har det blitt av medmenneskligheten? Vi kan jo faen ikke fortsette slik!, tordner jeg.

- Nei, vi kan ikke det!, sier Per. Han ser sliten ut, men det er fremdeles glød nok i han til å slå av en kort prat og til å bli oppriktig engasjert.
- Men folk er er så jævlig feige! Vi må stå på barrikadene! Vi må bry oss! - Ja!, sier jeg, og det er nettopp derfor det er så godt å ha en som deg her.

Vi småprater litt til, jeg takker han for tiden og praten, og vi går hver til vårt.

Neste morgen er Per på TV2 og God Morgen Norge. Han forteller om kreften som er tilbake, og hvordan han og legene denne gangen skal la naturen gå sin gang. Han skal bruke den siste tiden sin til å være sammen med sine nærmeste. I tillegg til å slåss mot Frp og fremmedfiendtlighet. Per skal stå på barrikadene, til siste stund!

Håvard Hvassing

Er med på å lage fantastiske app-opplevelser i Shortcut. Har rare tanker og innfall som verken er gjennomtenkte eller velformulerte.